Swakopmund torsdag og fredag. :)

Torsdag 12.februar hadde jeg min morsomste busstur noensinne. Eller buss og buss, det var en mildt sagt godt brukt, russebusslignende kassevogn. Og inn i denne ble det presset 15 mennesker. Vi satt som støpt. Etter 4 interessante timer var vi gjennomsvette, stive i ryggen, men veldig blide, og endelig fremme i Swakopmund. Der tok vi inn på Dunes lodges, et backpacker-sted nærme havet. Ikke det vakreste stedet jeg har vært innom, men helt greit. Etter en liten strandtur gikk vi tilbake til Dunes, stelte oss, og gikk så ut for å spise. Resten av de 9 bleke nordmennene som jeg fortalte dro fra Gardermoen 11.januar, hadde også tatt turen til Swakopmund denne helga. Det ble en koselig reunion-kveld, med god mat og litt drikke. Måtte ta det rolig på grunn av den store morgendagen som ventet. Da var nemlig planen å hoppe i fallskjerm.

Yndlings"bussen"! Meg og Nina. (:
Kl. 10.00 fredag den 13. ble vi hentet av en fyr med lange lyse krøller og masse skjegg. Trenger ikke fortelle hvor nervøs jeg var, bildene taler for seg. Hjemme i Norge: "Jeg skal hvertfall aldri hoppe i fallskjerm!" Eh jo. Måtte så klart kaste meg med når jeg først fikk muligheten. Angrer ikke på det nå. :) Men skal innrømme at jeg virkelig angra de siste 5 minuttene jeg satt i det knøttlille flyet. Magen kjentes helt vridd ut, og sånn så sikkert ansiktet ut også. Til og med kameramannen prøvde til slutt og gi meg en beroligende klem. 2 minutter før stupet, koblet Mias seg til meg, og spurte om jeg var klar. Når jeg ikke svarte, klappet han meg på skuldra og forsikra meg om at detta skulle gå bra. Da var det bare å sette seg på kanten, ta hendene inn til brystet og vente på å bli dytta ut. Jeg var så redd at jeg nesten ikke husker det.

Nesten ikke nervøs. ;D

Gutta tvinger fram et smil.
Idet jeg hoppa kjentes det ut som om alle innvollene bare fløt vilt rundt i hele kroppen. Som om jeg ikke hadde kontroll på noen ting. Vi gikk både rundt og hang på hodet. Plutselig dukket kameramannen opp foran meg, det var helt uvirkelig. Etter ca. 30 sekunders fritt fall åpnet Mias fallskjermen. Den hadde jeg helt glemt, så jeg skvatt og skrek rett ut når det plutselig rykket tak. Det var skikkelig rart å bare henge der og dingle. Ubeskrivelig følelse.

Vel nede måtte Mias så klart få en go`klem. Jeg var ganske så takknemlig for at han hadde klart å fått meg trygt ned. :) Var helt i 100 resten av dagen. Beste opplevelsen noensinne!